Fredrik Stabels grafiske trykk

Etter hvert som populariteten til Norsk Dusteforbund økte, foreslo Galleri Tanum i 1964(?) at Fredrik Stabel skulle stille ut tegningene. Han likte tanken; dermed måtte motivene forstørres, og han måtte lære seg grafisk trykketeknikk. Fredrik Stabel fikk, i følge ham selv, et helgekurs hos vennen Finn Hald i Son.

(Se Fredrik Stabel fortelle om helgekurset og demonstrere trykketeknikken her: lenke til filmsnutt)

Fredrik Stabel produserte gjennom årene i alt 88 motiver av sine karakterer i Norsk Dusteforbund. Vi presenterer dem alle her. (I tillegg viser vi en del tegninger.)

Fra 1983 laget han også håndkolorerte versjoner av trykkene. Disse ble vist på utstilling første gang i Galleri Tanum i 1984. Det er de samme motivene som er kolorerte. Hvert motiv finnes altså i minst to utgaver, ett i svart/hvitt, ett håndkolorert. Noen motiver finnes i flere ulike kolorerte versjoner.

Les mer om utviklingen i Fredrik Stabels bilder her: (lenke)

John David Nielsen: Billedkunstneren
Utdrag fra artikkel i Festskrift til Fredrik Stabel, Gyldendal 1984

Hammarlund og Stabel begynte omtrent samtidig i Dagbladet, våren 1940, og i den første tid en var det ingen særlig forskjell mellom dem hva teksten angikk. De fleste vitsene hos dem begge er mat- og tobakkvitser.
Men de virker forskjellig. Hos Hammarlund virker tegning og tekst sammen, de utgjør en uløselig enhet. Hans tegninger er usedvanlig talende. Alle hos ham har talens bruk; endog nyfødte, storker og villagriser følger med i avisene og kan gi en kommentar på uforfalsket Oslo-mål. Stabels figurer er stumme. De har en meget levende mimikk, men den svarer sjelden til det tekstforfatteren Stabel prøver å få dem til å si.
De første tegningene var sterkt påvirket av Storm Petersen, særlig tydelig er påvirkningen i de store klumpete nesene, som best kommer til sin rett i profil. (Storm P-figurer ser man nesten bestandig fra siden.) Her avviker Stabel fra sitt store danske forbilde: han tegner helst sine figurer forfra. I denne stilling gjør også bartene seg best; de stikker frem på hver side av nesen som værhårene på en katt. Senere er som kjent nesene blitt stadig mer flate (idag går de vel nærmest innover), mens barten har glidd et langt stykke nedenfor nesa. Ved siden av de runde figurene med kulerunde øyne fra den første Dagblad-tiden, dukker det rundt 1943 opp noen merkelige kantete, nærmest  kubistike typer i tegningene til vittighetbladene Tyrihans og Humoristen.
Selv om de tidligste tegningene er nokså forskjellige fra dem han lager i dag, så har de fjernheten til felles. De fremstilte figurer lever i sin egen verden og de finner seg best til rette i tegningene uten tekst. (Som i tegneserien: to små menn.) Den kjappe uvørne Oslo-tonen som passer så godt til Hammarlunds strek, er Stabeis  figurer  meget  fremmed.
Om de ikke er så munnrappe som Hammarlunds typer, så er de derfor ikke mindre jordnære . De er bare så mye mer tenksomme. Har de først fått en tanke, gir de ikke så fort slipp på den igjen. Ta svinet f.eks.
Under okkupasjonen kretset alles tanker om villagrisen.  Både  Hammarlund og Stabel eksellerte  i  villagris-vitser. Efter krigen forsvinner stort sett grisen fra Hammarlunds tegninger. Den var ikke aktuell lenger. Stabel derimot blir aldri ferdig med grisen. Hnn har med alle varianter fra svin som glir i perler til svinet hos nesten og galten i en selv, for ikke å snakke om ditt og mitt svin. Dette var de litterære svin. Hva angår Stabeis tegnede svin, vet jeg ikke hvilken som tar prisen:den istykkerslåtte og gjenlimte sparegrisen eller grisen som jakthund – kanskje det mest originale norske bidrag til mytefaunaen ved siden av Den Norske Løve.
Stamfaren til alle disse svin er villagrisen, som en gang opptok alles tanker, men som forvant derfra da kjøtt kom i handelen igjen. Ikke slik med Stabels figurer. De har vanskelig for å omstille seg. De ser unektelig fjerne og utilnærmelige ut, og det ville være nærliggende å tro at de ustanselig tenker på de siste ting.
Sant nok er deres forhold til det aktuelle meget indirekte. Som regel lar de seg ikke rive med av opinionsstemninger og åndelige vekkelsesbølger. Men de er ikke av den grunn eksklusive åndssnobber som står utenfor tiden og nekter å gripe inn i den. Hvis de føler seg neglisjerte, går de endog i demonstrasjonstog for å gjøre sine interesser kjent og vifter med plakater, som den gang de gikk i samlet tropp til Teatcrcafeen under ropet:  Vi forlanger fortausrestauranter om vinterenliteren!  Vi forlanger fortausrestauranter om vinteren! J’accuse! J’accuse! J’accuse!
Denne samtalen mellom m Stabel-figurer er fra 1950: «Dette går 1kke lenger, jeg tror jeg får slutte meg til en eller annen bevegelse. -Ja, vi har jo nok å velge mellom – Rudolf Steiner, Unge Høyre, Jehovas Vitner, Rotary, Sufi, Oxford, Kunst på Arbeidsplassen … -Takk jeg tar dem».
«Takk jeg tar dem» – bedre kan ikke de stabelske personers forhold til det som rører seg i tiden uttrykkes.

Grafiske trykk svart/hvitt

Grafiske trykk håndkolorerte

Tegninger