Keiser Nimbus og lille Karolius Kattetegner

 

Keiser-NIMBUS-og-Karolius-1

Keiser Nimbus og lille Karolius Kattetegner er Fredrik Stabels forunderlige fabel, første gang utgitt i 1946, på Tell Forlag. Boken kom ut i nytt opplag, i fotografisk opptrykk i 1999 på Cappelens Forlag, med et forord av Karsten Alnæs.
Den lille boken er Fredrik Stabels eneste roman, men den har mange av de samme kvalitetene som hans senere tekster og tegninger i Dusteforbundet. Satiren og samfunnskritikken er også her til stede. Boken er holdt i en naivistisk tone, men er ingen barnebok, til det er den for brutal og surrealistisk. Temaet kan sies å være at verden slett ikke er slik den ser ut til å være, og at makt er basert på at menneskene lar seg lure. Men den lille mann, her kunstneren Karolius, tar kampen opp og avkler makten i all sin oppblåste selvhøytidelighet. Her følger 1. kapittel som viser bokens bisarre humor og og idé:

Keiser-NIMBUS-og-Karolius-3(1)

KAPITTEL 1

Det var en gang en liten mann som var så urimelig glad i å tegne katter. Karolius, for det var navnet hans, tegnet katter fra tidlig om morgenen til langt ut på kvelden, og hvis han ikke syntes at han hadde fått tegnet mange nok, tok han natten til hjelp også. Da Karolius var liten, tegnet han mest små katter, men nå da han var  voksen mann med skjegg og all ting, tegnet han store, svære katter, med striper. Han var fryktelig fattig, og det var sjelden at han hadde råd til å kjøpe seg papir, derfor tegnet han kattene sin e overalt hvor han kunne komme til. Om det så var veggene og taket i det lille huset hans, så var de tegnet fulle av katter, både innvendig og utvendig. Karolius hadde aldri sett en levende  katt i sitt liv, for det var ingen katter i den delen av landet hvor han bodde, hva det nå kunne komme av. Han måtte derfor tegne dem etter en beskrivelse han hadde fått av bestemoren sin for mange år siden. Hun påstod at hun hadde sett en katt den gangen hun var liten pike, men hun var ikke noe flink til å beskrive, stakkar, og da Karolius ikke akkurat var noen kløpper til å tegne, ble kattene hans nokså rare å se på. Men selv var Karolius vel fornøyd. Så lenge han fikk lov til å tegne, tenkte han ikke på andre ting. Men i det siste var Karolius begynt å bli urolig. Han tenkte på framtiden. Hva skulle han gjøre når det ikke var plass til flere katter? Han begynte å rasjonere plassen og tegnet mindre og mindre katter. Men en dag ville det være slutt allikevel, den ting måtte han se i øynene.

 

Keiser-NIMBUS-og-Karolius-2