Knut Nærum: Menn uten bukser

Jeg var et Dagbladbarn. Min mor stakk til meg en mynt eller to, og sendte meg på kiosken. På vei hjem bladde jeg gjennom avisa. Dermed fikk jeg tidlig et avslappet forhold til voldtekt, mord og sexannonser. (Dette var den gangen Dagbladet hver dag hadde et bilde av en dame i badedrakt. I vår tid er vi mer opplyste. Nå må man ha gitt ut ei plate for å bli vist fram halvnaken i Dagbladet.) Det jeg brukte tid på, var skøyteresultatene, Nils Nordbergs ukentlige krimspalte og den daglige Bysiden med Hammarlund og Dusteforbundet. Dette må ha vært etter at Avskrivningsbyrået overtok for skildringene av Lille-Maud og Dideriks viderverdigheter. Jeg mener å huske at spalten hver dag endte med «Tiltredes!». Originalstoffet leste jeg hos mormor* og morfar i feriene, i samlingen Snarere tvert imot.

GANSKE SMÅ BARN
Det er først de siste par årene at det har gått opp for meg at jeg kanskje lærte noe av den boka. At jeg, ved å ha blitt utsatt for Stabel i ung og påvirkelig alder, kan ha fått et tidlig gløtt av mulighetene som språket rommer. At man, ved å vri på våre mest forterpede språklige vendinger og etablerte sannheter, kan lage noe helt nytt og rart. Ikke bare det, noe publikum husker og har lyst til å gjengi for sine venner. Sånn som den om kraniet. Og den om perler for svin. Og den om den som synder. Og jo lengre lista blir, jo sterkere kjenner jeg at når jeg selv jobber med humor, har jeg tatt noe herfra. Ikke fordi jeg har stjålet vitser – det ville jeg uansett aldri ha innrømmet – men fordi Stabel har vist oss en annen måte å forholde seg til språket på. En leken holdning som går ut på å piske klisjéen til den ikke lenger er gjenkjennelig. Som denne:

Det er fastslått at det kommer et menneske til verden hvert tredje sekund. Det er selvfølgelig mye. På den annen side skal man ikke se bort fra at det her dreier seg om ganske små barn.

Denne vitsen springer ut av en tid hvor man bekymret seg for at det bare skulle bli ståplass igjen på jorda, hvor Norges mest prekære utenrikspolitiske anliggende var å spre kondomer til verdens fattige, slik at utlendingene skulle slutte å formere seg. Men vitsen fungerer fortsatt. Den tar utgangspunkt i et ugjendrivelig og velkjent faktum, og later som om den fører påstanden fram til en slutning. Men slutningen er det skjære vrøvl, det er liksomlogikk fremført i et seriøst leie. Som denne, den er min:

Jeg skjønner motstanden mot at homofile får adoptere. Men de må da i det minste få lov til å adoptere homofile barn.

Denne har jeg, så langt jeg vet, suget av eget bryst. Imidlertid er strukturen ikke til å ta feil av. I form er det den samme vitsen: Det seriøse emnet, den alvorlige tonen, logikken som eksploderer. Det er klart jeg er påvirket av Stabel. Ikke fordi han fant opp denne formen, men fordi han, for de fleste nordmenn på min alder og oppover, med en viss interesse for språk og humor, er en av de mest synlige, muligens den første og utvilsomt den dyktigste av denne formens utøvere.

DEN NØDVENDIGE MANGELEN PÅ HUMØR
Den tilsynelatende humørløse tonen er en forutsetning for at Stabels humor skal fungere. Han har selv, i Snarere tvert imot, pekt på forskjellen mellom humor og humør; hvordan en person i godt humør kan bikke over i det såkalte «hommør», og dermed bli livsfarlig. Som de fleste humorister jeg liker, holder Stabel humøret på en armlengdes avstand. Humør, det er noe vi ønsker oss av slektninger i familieselskaper. Men rødmussede kinn og skrallende latter må ikke sauses sammen med humor.

En dårlig vits blir ikke morsommere om den fremføres med løstenner, den blir bare mer utålelig.

Hvor tok han det fra? Stabel har også sine forgjengere. Det lille miljøet i Welhavens gate slekter på Jacob Hilditsch’ skildringer av de trangvikske forhold. Den logiske leken kan man finne i Alice i eventyrland (1865):

– Da burde du si det du mener, fortsatte Påskeharen.
– Jeg gjør det, svarte Alice fort. – I hvert fall mener jeg det jeg sier, det går for det samme.
– Overhodet ikke det samme, sa Hattemakeren. – Du kan like gjerne påstå at «Jeg ser det jeg spiser» er det samme som «Jeg spiser det jeg ser».

Nærum 1

Alice’s forfatter Lewis Carroll underviste i det daglige i matematikk ved Oxford. Kanskje var den matematiske tørrheten en forutsetning for tankeflukten i bøkene hans? For øvrig forsøkte Dusteforbundets far seg også som barnebokforfatter. Kanskje han til og med slang innom en kino i blant og fikk med seg brødrene Marx. Den følgende meningsutvekslingen kunne like gjerne ha kommet fra Welhavens gate:

Margaret Dumont: I didn’t come here to be insulted.
Groucho: That’s what you think.

Dette er språklig humor. Den kan deklameres, men den kan ikke spilles. Den foregår i hodet. Slik er Stabels verbale humor. Tenk bare på den kjente Stabel-vitsen om kreditorene. Den om fornuften. Og den om Napoleon. Men dette er bare den ene av Stabels humorer.

MED FARE FOR Å HUSKE SELEKTIVT
Hadde han nøyd seg med å skrive, hadde Fredrik Stabel fortsatt vært en av våre største humorister. Så kommer altså tegningene i tillegg. De var kraftig kost for en åtteåring som tasset alene hjem fra kiosken. Som om ikke historiene om sats og fulle overrettssaksførere er skumle nok, blir de ledsaget av månesyke visjoner: Åpenbart gale menn, med barter som oksehorn og pincenez i døde kjempeansikter, sitter bukseløse i altfor trange rom. Bak dem ligger nakne kvinner med bollefjes og korte underkropper. Ute er det natt, alltid natt. Jeg var for ung til å kjenne igjen seksualitet når jeg så den, men det var definitivt noe muffens på gang. Akkurat hvorfor en slik tegning kunne ledsage et dustete leserbrev fra Firdaposten, aner jeg ikke. Kanskje de ikke gjorde det. Men det er sånn jeg husker det. Altså er det sant nok for meg.

Det fantes sikkert andre tegninger, men dette er den jeg husker. Dette er den generiske Stabel-tegningen, som gikk igjen, med små forandringer, dag etter dag. Kanskje jeg gjør ham urett, men det er slik jeg husker det. Altså utgjør dette bildet en poetisk sannhet i mitt forhold til tegneren Stabel. Og det er bildet av seksualiteten som redselskabinett.

ETTER SEX BLIR ALLE DYR TRISTE
Kanskje det er like før sex. I så fall er han reddslagen. Han sitter i forgrunnen, vendt mot oss som om han ber om hjelp, han lurer på om det fins noen vei ut av dette, men det fins ikke noe håp i hans tomme krusedulløyne. Hun virker noen ganger hysterisk, andre ganger som om hun er likegyldig til sex, der hun ligger og er desto mer sulten på konditorvarer. Han vil beholde jakken på, for å bevare en viss verdighet, men er ikke klar over at det gjør underkroppen hans desto mer naken og ynkelig. Eller det er like etter sex. Han har aldri hatt jakken av seg. Hun vil ha vannbakkels. Han lurer på hva han har gjort. Tegningen bekrefter påstanden om at etter sex blir alle dyr triste.

Nærum 2

ILLUSTRERT SJELEGRANSKNING
Wien tenker jeg, Wien på tidlig 1900-tall. Stabel tegner som om seksualiteten nettopp var blitt oppdaget. Og det var den. Stabel begynte å tegne for Dagbladet i 1940. Tiåret før hadde stått i seksualitetens tegn. Wilhelm Reich ble kastet ut av Norge, kulturradikalerne badet nakne på Nøtterø, og selv kriminalromanene fyltes av drømmetydning. Det var ferskt stoff. Stabel tegner som om han må gjøre rede for psykoanalysen uten å få lov til å bruke bokstaver. Drømmesymbolikken er tydelig til stede. Det er alltid natt i bildene, tid for drømmer, den delen av døgnet som kobles fri fra tiden. Menneskene er nakne eller delvis nakne, og de har ingen kontakt med hverandre. Utenfor vinduet ser man en hage, kanskje et tre, steingjerder, opprørt hav, svaner, månen, skyene. Er det ikke Danmark om høsten, så er det et drømt landskap. Det er et kaldt og stille sted som man gjerne skulle ha spasert en tur i, hadde det ikke vært for de stakkars sjelene som Stabel har befolket det med. Menneskene er fortvilede, desperate, iblant kåte, men aldri glade. Tegningene er komiske, de er vakre og forferdelige, men de er ikke til å glede seg over.

Den som synder, sover i alle fall godt etterpå, skriver Stabel. Søvnen er god, men synden er en forutsetning. Hvis vi skal ta ham på ordet. Det skal man selvfølgelig være forsiktig med når det gjelder en humorist.

DEN UETTERLIGNELIGE FREDRIK STABEL
Slik Freud mente at drømmene forteller sannheten om hvem vi er, forkledd som gåter, aner vi en sannhet bak Stabels tegninger, men vi er ikke sikre på på om vi ønsker å høre den.

Hvordan forholder tegningene seg til tekstene? Begge handler om fornuftens fallitt. Men i tekstene fins det alltid en fornuftens røst, om ikke annet et redaksjonelt grep som setter tingene på plass for leseren. Man fornemmer den styrende hånd, viljen bak teksten: Stabel viser oss dette fordi han vil vise oss ufornuften. I tegningene fins det ikke noe bak, det fins ikke noe utenfor. Testene forteller om galskap. Tegningene er galskap. Jeg vet ikke om noe som ligner. Hvor originalt er det? Det er så originalt at andre ikke kan gjøre bruk av det. Det finnes ingen triks som en annen tegner kan låne fra Stabel uten at publikum vil si: «Aha, du har lånt fra Stabel». Som forfatter kan han plasseres i en komisk tradisjon som også rommer Lewis Carroll, Groucho Marx, Hasseåtage og Woody Allen. Som tegner er han enestående.

* Min mormor elsket Dusteforbundet. Hun satte det så høyt at da hun som sjefsbibliotekar og menneskevenn ble bedt om å lese høyt på gamlehjemmet i Grimstad, valgte hun å lese høyt fra Snarere tvert imot. Dessverre var hun den eneste som lo, mens de gamle satt og måpte surt og lurte på hva som foregikk. Unntatt en eldre kvinne som var Fredrik Stabels mor, og selvfølgelig fortalte sin sønn om miséren. Slik ble min mormor æresmedlem av Norsk Dusteforbund.

Nærum 3

 

Knut Nærum er forfatter og satiriker. Han har skrevet bøkene Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen, Døde menn går på ski, Monky Popsaken og Krig. Han er fast programmedarbeider i NRK-programmet Nytt på nytt.

Essayet er hentet fra boken Fredrik Stabel 1914-2001, utgitt i anledning 90-årsjubileet for Fredrik Stabels fødsel. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.


èSlik ble min mormor æresmedlem av Norsk Dusteforbund.