Kolportør Olliver B. Trist

Olliver B. Trist har bakgrunn som forfatter, men har av forskjellige grunner havnet i jobben som kolportør, reisende bokselger. Han står som forfatter av boken «Kunsten å selge», som ikke ble noen suksess. (Den ble året etter utgivelsen solgt til halv pris, med ytterligere 10% rabatt til kjøpere av minst ti eksemplarer.) Olliver B. Trist sliter med problemer knyttet til sin egen personlighetsutvikling, samt at han til stadighet tiltaler kunder med frasen «Hvordan har Dem det?» Enda han er fullstendig klar over at det er galt.

Hvordan har Dem det?

 

Hr. president Darwin P. Erlandsen,
Norsk Dusteforbund
Her.

Jeg har alltid trodd at jeg var en personlighet, men etter å ha lest Deres kronikk «VIL DE BLI EN PERSONLIHET» er jeg begynt å tvile på om jeg er det.
Jeg forstod godt at det var meg De siktet til i Deres kronikk. Jeg hører nemlig til de ulykkelige menneskene De skriver om, som ikke tør se seg selv i speilet. (Unntagen når  jeg er full  –  selvfølgelig. Da ser jeg meg alltid  i speilet. Og da synes jeg nok at jeg virker som en personlighet, – jo større jo fullere jeg er. Men nå skriver De at det ikke gjelds når man er full – så er jeg like langt.) Hva skal jeg gjøre, hr. president?

 Jeg kunne bruke opptil ti minutter på en ganske alminnelig pakke.

 

Forresten har jeg i mange år hatt en mistanke om at jeg ikke var noen stor personlighet. Første gang det slo meg var da jeg for 20 år siden begynte i bokhandlerlære, men ble oppsagt allerede etter tre uker, fordi jeg var så dårlig til å pakke inn. Jeg fikk liksom ikke tak på det. Hyssingen tustet seg for meg, og bøkene falt ut av pakken og ned på gulvet. Da begynte jeg å fortelle dumme vitser for liksom å dekke over det, og så lo jeg fjollet til kunden og sa at jeg holdt på med en ny sort hyssingkunst og spurte om han (hun) ville lære den – men det var aldri noen som ville det.
Særlig ille var det hver gang lorgnettsnoren min tustet seg inn i hyssingen. Mer enn en gang har jeg måttet klippe over lorgnettsnorgen for å redde situasjonen. Det var fortvilet. Jeg kunne bruke opptil ti minutter på en ganske alminnelig pakke, og enda gikk den som regel i stykker før kunden var kommet seg ut av døren. Til  slutt var det ingen som ville  la seg ekspedere av meg. De hadde vel ikke tid tenker jeg. Sjefen sa at jeg skremte kundene. Og jeg gjorde vel det da. Dessverre.
Siden har jeg virket som kolpørtør her i byen – uten synderlig hell. Det går nærmest dårlig det også. Folk interesserer seg ikke for annet enn nedsatte bøker, tror jeg. Det ser sånn ut. Iallfall vil de ikke kjøpe av meg. Tror De det kommer av at jeg ikke er noen personlighet, hr. president? Eller tror De at det kommer av at hver gang jeg treffer en kunde, så sier jeg: Hvordan har    Dem det? Hvis det skal fortsette slik, må jeg finne meg noe annet å gå rundt med, fisk kanskje. Bøker går iallfall ikke, det er sikkert.

 

Olliver B. Trist,
kolportør.