Fredrik Stabels tale på 71-årsdagen

Fredrik Stabel var ikke hjemme på sin 70-årsdag 4.januar 1984. Han var snarere tvert imot bortreist. Dagbladet fikk anledning til å feire ham på hans 71-årsdag, hvor han holdt denne takketalen som her gjengis i sin helhet:

fredrik-tenner-lys

Mine erfaringer som selskapstaler er ikke muntre. Såpass må jeg kunne si uten å overdrive. Min første tale holdt jeg på Svalbard i 1947. Jeg var kontorist i Store Spitsbergen Kullkompani. Hadde overvintret. Vi hadde fått opp en ny direktør. Han snudde opp ned på alt vi var vandt til. Det kunne være så meget, brennevinsutdelingen f.eks. var en ting, og «avspaseringen» av arbeidstiden en annen, alt hadde fungert så meget bedre før han kom. Vi trengte ham simpelt hen ikke. Så var det «Solfesten», stor middag i Ungkarsmessa,  med Sysselmann Balstad/m kone, Bergmesteren,  en kinesisk professor i «Kosmisk Stråling»
Nordlys, en Admiral (formann i Svalbardkommissionen, tror jeg), Industriminister Lars Evensen, Hilmar Reksten (som den gangen eide hele Longyearbyen) + presten, Pastor Riiber, foruten alle ingeniørene og kontorpersonalet. Jeg skal innrømme at vi var plassert etter rang og orden.    Hilmar Reksten og den nye direktøren,  Lars Evensen  osv. øverst ved den ene bordenden, ingeniørene, kontorsjefene nedover begge langsidene, og kontoristene,  hvoriblant  jeg,  aller «nederst ved bordet». Nå hadde jeg ikke ventet å bli plassert mellom Hilmar (vi  ble dus) og sysselmannen. Nok av det. Ved desserten fant jeg tiden inne. Jeg reiste meg, og holdt  tale  for  den  nye  direktøren.  Det var – om jeg skal si det selv – en mesterlig tale, bitende ironisk, ondskapsfull og fæl, men elegant, full av understatement og tvetydigheter, men så utspekulert formulert at selv ikke den nye direktøren fant å kunne bli fornærmet. Stor applaus!!! Særlig fra de fast ansatte. De var «fra seg» av begeistring. Og selv var jeg «i den syvende himmel». Jeg spådde meg selv en stor fremtid som selskapstaler. Etter middagen kom samtlige ingeniører, kontorfolk, ja, selv underdirektøren og begge kontorsjefene bort til meg og gratulerte og takket, jeg hadde sagt akkurat det de selv hadde hatt lyst til å si, men ikke torde, fordi de måtte tenke på jobben og fremtiden, mens jeg hadde som vanlig sagt opp min stilling – og sto fritt.
Men så var det at det skjedde. Beruset av min suksess gjentok jeg talen fem timer etterpå – i en mer folkelig versjon. Jeg kan – av forskjellige grunner – ikke helt huske hvordan ordene falt, men i følge mine venner – dagen etter – må det ha vært noe sånt som at «jeg skal si Dem hva De er, jeg, herr Direktør, De er en fordømmande drittsekk, er De, det er det De er». Den talen (reprisen) kostet meg tolv hundre kroner. Det fikk nemlig samtlige fast ansatte i gratiale den dagen jeg reiste. Det var for «overtid», vi hadde ikke fast overtidsbetaling den gangen. Jeg  lot  meg imidlertid ikke pille på nesen. Allerede på båten nedover bestemte jeg meg for å gå til «prosess»  mot selskapet.

Men la meg først si noen ord om den kinesiske professoren. Vi ble meget gode venner. En gang tok jeg ham med til en brennevinsutdeling oppe i «Arbeiderbyen». (Det var jeg og en annen kontorist som stod for den før den nye direktøren kom.) Da slåssingen  begynte  – og det var ekte saker, ikke sånn som på amerikanske cowboy­filmer, men med virkelig ekte uppercuts til hakespissen, da tok jeg ham på armen (han var så bitte liten) dels for å beskytte ham, dels for at han skulle se bedre. Han syntes det var meget interessant å studere norske selskapsvaner, sa han, helt annerledes enn i Kina, så vidt jeg forstod. Men det som særlig opptok ham, var en fingerkunst jeg kunne, den heter «TO MANN HUGGER VED – OG EN SOM TAR OPP». Den har gått i arv i min mors familie i utallige generasjoner. Bare én skal lære den i hver generasjon, i Norge, vel å merke. Om Kina stod det ingen ting i Statuttene. Professoren kom til meg hver dag på mitt rom i Ungkarsmessa  og øvet seg, og plutselig  en dag etter flere måneder  – lyktes det. Jeg  glemmer aldri hvor lykkelig han var. Derfor ga jeg ham like godt eneretten for hele Kina. En tid etter at han var reist, fikk jeg brev fra ham fra Kina, hvor han forteller at arbeidet var i god gjenge ved Universitetet. Antagelig  ble det en pause under  Kulturrevolusjonen,  men nå er sikkert arbeidet tatt opp igjen. Kommandøren maste også fælt på å lære kunsten, men der måtte jeg si nei, iflg. Statuttene. Nok av det. Det er rart å tenke på at i dag sitter det kanskje millioner av kinesere, kanskje i tre generasjoner, og lager denne fingerkunsten, mens det i vårt land bare er meg og en av mine døtre som kan den? Jeg er sikker på at min mor tilgir meg dette, hun var et romslig menneske.

Jeg kan huske at jeg undret meg litt over at en Kommandør i Marinen og en Professor i Kosmiske Stråler var så interessert i min fingerkunst, men det var de faktisk. Den er jo ikke merkelig. Jeg hadde jo alltid en drink å by på, men professoren var avholdsmann, så det var ikke derfor han kom …
Men tilbake til prosessen.
Vel hjemme  i Pilestredet, oppsøkte jeg, etter noen dagers hvil, en meget fornem slektning, en Høyesterettsadvokat i Prinsens gate, det var forøvrig Thea Stabels far (eller onkel). Dessverre kunne jeg ikke finne skoene mine den morgenen, så jeg måtte stikke føttene i et par ubeskrivelig store kalosjer, de må antagelig ha tilhørt H. C. Andersen eller Primo Carnera, (datidens  største tungvektsbokser). De ble derfor holdt på plass med  hyssing. Og så var det noe med en pysjamas, som jeg i sin tid (som sjømann) hadde kjøpt i New York i den tro at det var en skjorte. Nok  av det.
– Mitt navn er Stabel, sa jeg til forværelsedamen,  jeg må snakke med Høyesterettadvokaten øyeblikkelig!!!
– Hva gjelder det? spurte forværelsedamen.
– Det gjelder en meget interessant  prosess, svarte jeg, store penger.
– Advokaten er opptatt, svarte damen, han blir opptatt i hele dag.
Jeg synes De burde gå nå.
Nå var begeret fullt. Jeg skimtet advokatens dør i bakgrunnen. Med en siste kraftanstrengelse, ved oppbydelsen av mine aller siste krefter, heter det visst (det hadde vært en meget anstrengende sjøreise), forsøkte jeg å svinge meg over skranken, men den gang ei, handikappet som jeg var p.g.a. de store kalosjene, og det ene med det andre, falt jeg ned på den samme siden av skranken. I mellomtiden var to kontordamer kommet til. Overmakten ble for stor. Jeg ga opp.
– I have to go now, sa jeg og stakk to fingre i vestelommen og lot som jeg så på klokken. Så snudde jeg på hælen og gikk. På Theatercafeen.
På Theatercafeen var alt meget hyggeligere. Bl.a. traff jeg en advokat, riktignok av en noe enklere reputasjon (som Arne Hestenes formulerer det i sitt intervju  med  meg til 60-års-dagen), enn  min  fornemme slektning  fra  Prinsens gate. Men likevel. Han syntes prosessen var meget interes­sant. Han ble  fyr og flamme, og ville legge alle andre saker til side, og bare arbeide med min prosess,  sa han. Imidlertid var han alltid så avsindig beruset, at jeg  tror i grunnen  ikke at han noen gang helt  fattet hva saken dreiet seg om. Iallfall måtte jeg fortelle ham det 0m igjen og om igjen hver gang vi møttes på Theatercafeen kl. fem på tre. Brennevinsserveringen begynte først kl. 3 den gangen. Han hadde kontor på  Theatercafeen. Til slutt  ble jeg  faktisk trett. Jeg orket simpelt hen ikke mere.  Saken ble derfor midlertidig henlagt.  Og er i dag foreldet.
Men som sagt: Den talen eller reprisen, kostet meg tolv hundrede kroner – pluss renter. Siden har jeg ikke holdt noen taler. Gud vet om det var meg som holdt den talen på Svalbard heller. Meget tyder på at det ikke var meg. Men en helt annen. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg  mener:
Finn Kalvik – Finn Kalvik har skrevet et gripende dikt, eller vise er det vel – «om å finne seg selv». «»Skolen er noe træl   jeg vil finne meg sjæl», heter den visst. Nei, nei, nei, jeg  skal ikke synge den, her og nå. Derimot skal jeg gå noen år tilbake  i tiden. Mine foreldre leiet et lite hus i Høvåg den sommeren.  Jeg kan vel ha vært  sånn cirka to måneder  den gangen, og skal etter sigende  ha vært et ganske usannsynlig  nydelig barn, men så var det altså  disse fantene da, som kom og forbyttet  meg.  Hvor det ble av meg er det ingen som vet. Antagelig sitter jeg i en vei­grøft et eller annet sted i Aust-Agder og reparerer  kobberkjeler. Eller kanskje jeg går rundt og selger visper? Nei, jeg sitter nok i veigrøften, kjenner  jeg meg selv rett. Mine foreldre sa jo aldri rett ut at jeg var forbyttet,  men det var meget snakk om det den gangen, når barn var umulige og sånn, da sa man at han måtte være blitt forbyttet. Jo eldre jeg ble jo bedre skjønte jeg at dette måtte ha hendt meg. Og i dag skjønner jeg det bedre enn noen sinne. Jeg lå på divanen hos Ola Raknes i over et halvt år (før krigen), men han forstod ingen ting. Han trodde at jeg var helt vanlig schizofren. Noe så banalt. Schizofren var jo alle. Alle mine venner den gangen var schizofrene.  Den ene uken  satt den ene halvparten  på Theatercafeen,  mens den andre halvparten var på Ullevål og fikk sjokkbehandling. Det var moderne den gangen.  Neste  uke satt de som  hadde fått  sjokkbehandling  på Theatercafeen,  mens den andre halvdelen var på Ullevål osv. osv. osv. Dette var før Ola Raknes fikk agenturet for Wilhelm Reichs Orgonskap. Da ble det mer moderne å sitte i Orgonskap.  Mange av dem sitter der vel ennå, kan jeg  tenke.  Men tilbake til sjokkbehandlingen . Hver gang forfatteren  Diderik  From jr. (mannen  hvis  ånd  aldri hviler) hadde  fått  sjokkbehandling, oppsøkte han Universitetets Patologiske Institutt i håp om å få solgt hodet  sitt. Til «selvkost». Han ville ikke tjene på det, sa han.  Bare få igjen det han hadde lagt ut.
Billigste sort barbersåpe, og ingen ting til hudvann eller ansiktsvann, vi brukte ikke så meget av det på den tiden. Derimot fremholdt han at han hadde et usedvanlig stort hode og bra med hodepine. Han trodde liksom at hodet ville bli interessantere, da, sa han. For etterslekten. Men Ola Raknes skjønte ingen ting av mitt tilfelle.  Han trodde at det var meg som lå på divanen, han. Jeg prøvde å få ham med til Aust-Agder for at vi sammen kunne lete etter meg, men han ville ikke det. Sta som han var. Jeg synes det er fælt å tenke på at kanskje sitter jeg nå, midtvinters, i en grøftekant i Aust-Agder et sted, og banker  kobberkjeler. Jeg kan ikke tenke meg at jeg har klart å skaffe meg et TV-apparat, i så fall må det jo være et Reise-TV, men hvis jeg, mot all formodning skulle ha klart det, vil jeg gjerne sende en hilsen: HEI-HEI. HALLO-HALLO: Det er det minste jeg kan gjøre.TEGNING-av-Hammarlund

Tegning: Hammarlund

Det er meget maktpåliggende at ingen her skal tro at jeg utgir meg for en som jeg ikke er, at jeg står her og mottar all denne hyllest og alle disse vakre ord som egentlig tilkommer en annen – en som ikke har anledning til å være til stede her i aften – nemlig meg selv. Jeg har aldri tålt at noen lider urett. Jeg vil derfor, på begges vegne, be om å få takke alle som har vært med å hylle oss med taler og vakre ord, likeså alle bidragsyterne i Festskriftet, og for fantastisk tegning av Hammarlund. Det har vært en stor og uforglemmelig opplevelse for oss begge. Det vil føre for langt å nevne alle ved navn, bare en vil vi nevne, nemlig Arve Solstad og Dagbladet, som har arrangert denne storartede festen for oss, vært redaktør av Festskriftet, samt meget mere. Vi er begge dypt rørt og beveget.  Strindbergs ord om  «TACKSAMHETSSKULDENS FÖRFÄRLIGA HAT» har ikke lenger noen gyldighet for oss. Det var i gamle dager det. Da livet kunne være både tungt og besværlig. Ikke i dag. I dag er livet bare sol og glede.
Dette kommer fra våre hjerter. Hei-hei!!! Hallo-hallo!!!
SKÅL alle sammen.