«Herr President.
Jeg tror på hell – med mine fremtidsutsikter er man nødt til det.
Diderik From jr.
Forfatter.»
Dette hjertesukk fra en hårdt prøvet mann minner en om at hell ofte kan være et resultat av rene tilfeldigheter. Hvis man da ikke velger å tro på skjebnen.
Det er jo, som Norsk Dusteforbunds president engang uttalte, mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.
Han var riktignok mer overtroisk enn folk flest, og hevdet bl.a. at det betyr ulykke å krype under en grevlinghund! Likeledes å bli overkjørt 13 dampveivalser.
Nok av det.
En av de tilfeldigheter – som i ettertid kan fortone seg som en styrelse – inntraff på Anne Larsens pensjonat i Oslo en maidag i 1940:
En pensjonær står ved telefonen, da hans blikk faller på notisblokken ved siden av apparatet. Der er det blitt rablet ned noen streker – en tegning av to små menn og en hund, som han øyeblikkelig fatter interesse for.
Er angjeldende herre kanskje kunsthistoriker? Eller medlem av Dyrenes Beskyttelse? Eller psykiater med morbide trekk og leilighetstegninger som spesiale?
Ingenlunde.
Det bodde riktignok mange slags mennesker på dette pensjonatet i Hansteens gate den gang, en mildest talt broket forsamling fra alle samfunnslag og de forskjelligste yrkesgrupper. Men – såvidt vites – verken profesjonelle kunstskjønnere, aktive dyrevernsfolk eller sinnssykeleger.
Sikkert er imidlertid, at ikke sa få av pensjonærene befant seg i en tilstand av mer eller mindre konstant økonomisk forlegenhet.
Og at forannevnte persons interesse var mer av pekuniær karakter enn estetisk, skal av respekt for historiske kjensgjerninger ikke underslås, men spiller i denne forbindelse heller ingen rolle.
Det avgjørende er at den observante mann ved telefonblokken – Kai Myring het han, et navn som alltid skal erindres med takknemlighet – lynrapt, og uten å kaste bort tida med å innhente tegnerens samtykke, sikrer seg det originale kunstverk og dermed ikke bare forhindrer at det går tapt. Nei, dette eiegode menneske i pengeknipe bidrar samtidig til å legge grunnlaget for et av de merkeligste fenomener i norsk presse, og norsk samfunnsdebatt.
Stadig i dypeste hemmelighet utstyrer nemlig Kai Myring tegningen (signert «St.») med en passende tekst – som han forøvrig også har stjålet, denne gang fra den danske humorist Storm P. – og sender omgående og trøstig produktet til Dagbladet. Hvor det, til alt hell, havner hos redaktør Gunnar Larsen .
Som ikke bare kjøper tyvegodset på flekken og får det trykt – men også, begeistret, ber om mer! Flere tegninger! Flere små menn!
Slik snublet Fredrik Stabel intentanende inn i norsk kulturliv. En entré som kanskje får en til å tenke på Chaplin?
I Fredrik Stabels samling «Bevare meg vel» fins forresten følgende gripende skildring fra Anne Larsens pensjonat, for anledningen henlagt til Welhavens gate, og det er fhv. o.r. sakf. Waldemar Rütter-Wächselsen som fører ordet:
”Av alle de følsomme mennesker jeg har truffet, er forfatteren Diderik From det mest følsomme. Hans følsomhet er rent ut sagt enorm. Særlig reagerer han sterkt overfor all form for urett!!! Han tåler ikke å se at noen lider urett. – -Jeg husker en episode for mange år siden. Det var ved frokosten i Anne Larsens pensjonat i Welhavens gate. Alle de andre hadde spist. Det var bare forfatteren Diderik From og jeg til stede i spisesalen. Plutselig begynte hr. From å gråte .
-Anne! ropte han, – Anne! Fru Larsen kom styrtende til:
– Hva er det, Diderik? ropte hun. – Hva er det?
Forfatteren Diderik From rettet seg opp i stolen. Tårene silte nedover kinnene på ham , da han pekte på mitt egg og sa:
– Overrenssakfører Waldemar Rütter-Wächselsen har fått sånt prektig egg, men mitt er så lite– – -.”
– Og president Darwin P. Erlandsens kommentar lyder:
”Denne episode ble bestemmende for hr. Froms senere utvikling både som menneske og kunstner.
Like etter flyttet han på hybel.”
Gunnar Larsens første Stabel-innkjøp fant sted godt og vel en måned etter at tyskerne hadde overfalt Norge, altså lenge før min egen tid i Dagbladet.
Likevel føler jeg samme stolthet over det varp Dagbladet gjorde, ved å åpne spaltene for Norsk Dusteforbunds skaper, som den man opplever i TV-godstolen når nordmenn seirer på idrettsarenaene: – ”Vi” er jomen gode!
Stabel var en ukjent kunstner, da han første gang kom til Dagbladet, som han intuitivt betraktet som ”sin” avis. Og tilfeldighetene var i det avgjørende øyeblikk den gang heldigvis på Dagbladets side.
Det har de ikke all tid vært:
Nøyaktig 40 år tidligere – i året 1900- tumlet en sønderknust mann ut fra Dagbladets redaksjon. I dette tilfelle en etablert skribent, og også en varm venn av avisen, som han regnet som sitt livorgan. Nå hadde han fått sitt manuskript refusert – og skjønte ingenting. Det gjør ikke vi som lever i dag heller.
Den ulykkelige mannen het Jacob Hilditch. Og det refuserte manuskript var ”Trangviksposten”.
Som de følgende 29 år gikk som ukenetlig «kjeller» i Aftenposten og ble en enorm suksess. Avisens eier og sjefredaktør, Amandus Schibsted, hadde løpt i armene på Hilditch som kom vaklende med sin refuserte genistrek, og antatt den så å si øyeblikkelig.
Tilfeldighetenes spill!
– Mitt liv har bestått av misforståelser, uttalte Fredrik Stabel i et intervju engang. Den person som nå skal omtales, kunne med en viss rett ha sagt det samme:
Anton Thorkildsen Omholt var Dagbladets redaktør denne skjebnesvangre dag ved århundreskiftet. Han tiltrådte i 1899 – etter at avisens fremragende leder Lars Holst hadde trappet ned virksomheten – og sluttet i 1902.
Men på disse tre år rakk han å sikre seg en plass i pressehistorien, ved egenhendig å forkaste Trangviksposten.
Sikkert et utmerket menneske og en respektabel samfunnsborger, denne herostratisk navngjetne redaktør – generalsekretær i Norges Venstreforening , jurist og seinere amtmann – men journalistisk teft og humoristisk sans må det ha vært så som så med. For ikke å snakke om selvironi.
Omholt forklarte Jacob Hilditch at han med sin beste vilje ikke kunne finne noe morsomt i Trangviksposten, basta! Og at han dessuten var redd for at de utenbys aviser, provinspressen, ville ta forargelse av harselasen.
Nå var jo Kristiania selv ikke så rent lite av et Trangvik den gang. Har kanskje Omholt mer eller mindre følt seg som offer for Hilditchs elskelige spott? Fryktet han bent fram at den populære forfatter øynet et nært slektskap mellom ham og den fantasiløse, selvgode redaktør Syversen? Eller – at andre ville gjøre det?
Iallfall var ikke redaktør Anton Omholt den mann som tok sjanser i utide. Og greide dermed i løpet av få sekunder å besegle den – etter manges mening – største blunder i Dagbladets ærerike historie.
Bevare meg vel:
Kunne ikke Omholt ha fortjent en plass i president Darwin P. Erlandsens annaler?
Jeg sier ikke mer.
Det er – kanskje av flere grunner – nærliggende å tenke på Trangviksposten i forbindelse med Norsk Dusteforbund, selv om de to avisfenomener er blitt nevnt i samme åndedrag oftere enn rett og rimelig er.
For i virkeligheten har de bare en helt iøynefallende egenskap felles, nemlig den, at de er grunnfestede begrep i norsk presseverden – det ene med røtter i en svunnen tid, det andre spill levende tilstede i vår egen – og begge forlengst legendariske. Hver på sin måte.
Ingen av dem kan kopieres. Det er historien om Kolumbus og egget om igjen.
Selv trekker jeg paralleller mellom de to institusjoner først og fremst på grunnlag av følgende dypsindige betraktning:
At mottakelsen som de to herrer fikk i Dagbladet- Trangvikspostens skaper og Dusteforbundets – kan tjene som interessante, og litt skremmende, eksempler på tilfeldighetenes spill og slumpens avgjørende resultater i livet.
Tiltredes?
Gunnar Larsen var heldigvis ingen Omholt.
Denne artistiske skribent og årvåkne pressemann – forøvrig født samme år som kollega Omholt skysset Trangviksposten over i Schibsteds hender – slo øyeblikkelig til når han øynet det usedvanlige, som f.eks. om den maidagen i 1940:
– Flere små menn!
Den ene av de to herrer på Dagbladets første Stabel-tegning advarer den annen mot å klappe en hund som han påstår er politihund. Men den ser da ikke sånn ut? Nei , hunden er fra det hemmelige politi -! 
Finten mot okkupasjonsmakten var klar nok, og leserne moret seg. Samtidig drev Johan Borgen – under sin berømmelige merke «Mumle Gåsegg» – sin underfundige gjøn med fienden, uten at tyskerne og nazistene skjønte et kvekk.
Det hendte forresten litt av hvert på illustrasjonsfronten i Dagbladet i de dager, på forsommeren 1940:
Den fremragende karikaurtegner – og skuespiller – Thoralf Klouman, hvis strek var særlig kjent fra avisens teateranmeldelser, døde den 17. mai, knapt femti år gammel. Og en ny tegner var dukket opp i spaltene – han skulle komme til å boltre seg overdådig i tida framover, daglig: Gøsta Hammarlund.
Og Stabel fortsatte – mer eller mindre regelmessig – å levere sine små menn med tekst, helt til Dagbladet ble stoppet av tyskerne i 1943.
Han hadde alltid pleid å tegne små menn, i en slags deperasjon, når problemer meldte seg og vanskeligheter dukket opp. Hvor som helst – på papirservietter, gamle regninger, pensjonaters telefonblokker . . . En slags terapi, kanskje?
I en kort periode av sitt liv antok Stabel at han var schizofren – altså slet med et spaltet sinn, og tilbrakte et halvt år på divanen til Ola Raknes, den mest kjente norske Reich-eleven. Da Stabel avbrøt oppholdet, følte han seg stadig frisk og rask, men fikk seinere en uforklarlig glede av å skildre såvel psykologer som navngjetne dobbeltmennesker. Først skulle han imidlertid gjennom en lang og slitsom bohemtid. Og problemene fortsatte.
Derfor var det atskillige små menn han hadde etterlatt seg, da den tidligere nevnte Kai Myring – en av vårt kulturlivs mest klarsynte velyndere – forgrep seg på to av dem og satte kursen mot Akersgata. Selv hadde Stabel like fra guttedagene bare én tanke i hodet:
Å bli kunstmaler.
En – seinere – Reich-inspirert skildring i NDF kunne se slik ut:
Forfatteren Diderik From jr. har overfor sine psykoanalytikere gitt uttrykk for (innrømmet) at når han så ofte sier «Huff» i daglig samvær, så er det ikke først og fremst fordi han ergrer seg så forferdelig, (skjønt det gjør han selvfølgelig også) men snarere fordi han gjerne vil gi inntrykk av å være mer temperamentfull (fyrig) enn han i virkeligheten er. På vegne av NDF’s Mannsforening Intet sjokk
Innrømmelsen kom ikke til å bli det sjokk for frk. Lille-Maud Vonlausbråten (analysators forlovede) som man hadde ventet. Snarere tvert imot. Hr. From har derfor bestemt å avbryte analysen, og isteden vende tilbake til den gamle metoden med å sitte i orgonskap. Det blir iallfall billigere.
(Gamle orgonskap kan i dag leies for en slikk og ingenting.)
Darwin P. Erlandsen
President
Fredrik Stabel vokste opp i et solid, borgerlig miljø på Oslo vestkant, i Løvenskiolds gate. Faren var dommer og meget samfunnsbevisst. På sitt nattbord hadde han alltid sin yndlingslektyre, nemlig et utvalg av Den rettsmedisinske kommisjons årsberetninger – og Trangviksposten. Ved siden av sin dommergjerning skrev han også artikler i avisene, og deltok i kulturdebatten, under psevdonymet Diderik From. Uten å ane at dette navn, med tilføyelsen jr., skulle bli langt mer kjent enn han selv hadde greid å gjøre det.
En tid var Fredrik Stabeis far også kretsmeklingsmann, med klart engasjement på de svakestes side, noe som visstnok fikk konsekvenser for hans videre karriere. Riksmeklingsmann ble han iallfall aldri, og takket i stedet ja til stillingen som sorenskriver i Grimstad, mens sønnen flyttet til Kristiansand og – like forgjeves som annet praktisk arbeid han ga seg i kast med – prøvde seg i bokhandlerlære .
Unge Stabel hadde på det tidspunkt begynt å befeste sitt ry som familiens sorte får. Mens han selv stadig drømte om å bli kunstmaler.
Det var forøvrig assosiasjoner i forbindelse med hans far kretsmeklingsmannen, som bidro til å gi Norsk Dusteforbunds president et navn. Ja, først traff institusjonens skaper en troverdig innbruddstyv som påstod at han het Darwin, og da det slo Fredrik Stabel at dette pompøse fornavn kombinert med et mer ordinært familienavn, kunne være ganske virkningsfullt, valgte han like godt Erlandsen – som Arbeidsgiverforeningens formann den gang het.
Men et raskt skritt tilbake til guttedagene:
Lenge før Stabels velkjente strek kom på papiret, begikk han en strek av en annen art, en handling så graverende, og så forstemmende, at den nær hadde kostet ham livet.
Det skjedde under finalekampen i Oslo-mesterskapet i fotball, i gutteklassen, mellom Lyn og Vålerengen på Bislett i 1930. Tidlig i første omgang fikk Vålerengen corner. Den resulterte i et susende langskudd fra spiss vinkel mot Lyn-mål et, en knallhard markkryper, som keeperen Fridtjof Rasmussen, var totalt sjanseløs på.
1-0 til østkantklubben. Scoreren var Lyn-backen Fredrik Stabel.
Lagets kaptein.
Stabel spilte som i ørske resten av kampen, veivet desperat ned motspillere i hytt og vær og måkte ballen vekk fra faresonen uten adresse, livredd for at den fornemme ski- og fotballklubben Lyn skulle gå av banen som tapere, og han selv tvinges til selvmord . Han hadde jo ennå så mye ugjort i livet.
Fredrik Stabel nr. 1 fra venstre, i første rekke.
Til all lykke, både for vestkantens renommé og norsk kultur, vant Lyn 2-1. Det var en blek men fattet, og oppriktig rørt kaptein, som klappet sine lagkamerater på skulderen i garderoben etter kampen og sa:
– Bra, gutter!
Rundt det sagnomsuste Sota-hjørnet på Vålerenga ble det siden – med en blanding av hat og frykt – snakket atskillig om dette råskinnet av en Lyn-spiller, «dødsbacken fra Frogner», som ikke skulle gjøre forholdet mellom de to bydeler bedre, bitre fiender som de allerede på forhånd var den gang.
Men det er andre som denne finalekampen i 1930 må ha gjort et enda sterkere, og mer uutslettelig, inntrykk på:
Et gammelt Lyn-medlem, som Dusteforbundets skaper traff minst tredve år etter frigjøringen, fortalte at han var blitt satt ut av laget den gang – noe han aldri helt hadde greid å tilgi Fredriks Stabel, og ennå ikke var kommet over. Seire og framgang seinere i livet bleknet åpenbart fullstendig i forhold til dette bitre ungdomsminne.
Mannen het Sverre Midtskaug – en av våre mest dekorerte jagerflygere under krigen. At han selv siden var blitt oberst, kunne ikke på noen måte oppveie det avsindige misforhold, at kaptein Stabel ti år før okkupasjonen hadde vraket ham til fordel for Trond Nilsen.
Stabel som idrettsmann?
Kanskje et paradoks for mange – omtrent på linje med den interessante kombinasjon som under overskriften «Jaktbrev» ble lansert engang i 50-åra:
«Fra et medlem som av forskjellige grunner er bosatt på landet har vi mottatt en lengre artikkel om grisen som jakthund.
Da artikkelen i alt vesentlig går ut på å bevise hvor uegnet grisen er som jakthund, finner vi ingen grunn til å ta den inn.
Vi er imidlertid alltid interessert i gode friluftsartikler, så hvis forfatteren kunne tenke seg å omarbeide stoffet i mer positiv retning, er det ikke umulig at det kunne bli en suksess. Men da må tendensen forandres. Og det ganske kraftig også!!
På vegne av
NORSK DUSTEFORBUND
Darwin P. Erlandsen
president.»
I omtalen av Fredrik Stabels far, glemte jeg forresten å nevne at han var ivrig harejeger, og ved siden av å skrive om juridisk litteratur i avisene – særlig i Aftenposten, også anmeldte bøker om jakt. At dette forhold kan ha stimulert sønnens interesse for gode friluftsskildringer, skal ikke utelukkes.
Men Dusteforbundets skaper som idrettsmann , er såmenn ingen vits.
Snarere tvertimot !
Sannheten er at Stabel i guttedagene var en utmerket fotballspiller – uhyre rask til beins – og med en entusiastisk sportsinteresse. Det store ideal var norsk fotballs toppscorer og kaptein for det legendariske «bronselaget», Jørgen Juve. I egenskap av «ballgutt» for Lyn fikk Fredrik Stabel engang anledning til å klappe helten på skulderen og si:
-Bra, Jørgen!
Hånden som klappet ble i lange tider etterpå gjenstand for den dypeste beundring og ærbødighet. Ikke minst fra eierens side.
Selv hevder Stabel at hans styrke som forsvarsspiller var den store besluttsomhet han la for dagen den gang, at han visste nøyaktig når han skulle gripe inn, og aldri nølte.
Siden ble det annerledes.
Og i dag tilhører han nærmest – etter eget sigende – tvilerens sørgelige skare, som Helge Krog snakket om.
Straks Dagbladet kom ut igjen etter frigjøringen, var også Stabel på plass i spaltene, i beskjeden målestokk til å begynne med – i form av vitser strødd rundt i avisen, ledsaget av en strek som ingen kunne ta feil av.
I mai-dagene 1945 fant leserne stadig små, underlige menn, med tekster som henspilte på den aktuelle situasjon, f.eks. som denne:
– Jeg hører at frontkjemper Hansen fikk 12 år.
– Å, dægern – like lenge som jeg gikk på folkeskolen!
Eller følgende, under to sørgmodige herrer i fangeantrekk :
– Hva handlet De i?
– I brakker. Og De?
– I god tro.
Men nå begynte Stabel også å få større illustrasjonsoppgaver i Dagbladet, leverte bl.a. tegninger til artikler av Carl Keilhau – den elegante petitskribent (først under merket ”Slemmen”, siden best kjent som ”Pirat”) og fine lyriker som gikk bort allerede i 1957, bare 38 år gammel – og videre av Hans Geelmuyden (”Petiance”). Stabel bidro forresten indirekte til at Carl Keilhau ble fast medarbeider i Dagbladet, etter at sistnevnte vendte hjem igjen fra Sverige ved krigens slutt, og ikke riktig visste hva han skulle begynne med. Blant annet søkte han jobb i Kringkastingen som hallomann, men forgjeves, fordi institusjonens ”riksmålskvote” var oppbrukt. Da Stabel en dag leverte noen tegninger i avisen, slo Gunnar Larsen kloa i ham og etterlyste mer stoff fra Keilhau – noe som resulterte i en rask telefon ti l vedkommende, og ansettelse på flekken.
Det var ikke minst i samvær med vennene Carl Keilhau, André Bjerke og Knut Yran, at Fredrik Stabels visjoner om Norsk Dusteforbund begynte å ta form .
Hans kunstmalerdrømmer hadde etterhvert fått mangt et grunnskudd, og han opplevde det f.eks. som et tungt slag da han første gang måtte innse at berømte kunstnere som Skredsvig og Egedius hadde vært fremragende tegnere allerede som barn. En erkjennelse som førte til fortvilelse og stigende resignasjon. Det gjorde ikke saken bedre at han heller aldri så seg i stand til å få kjøpt malerskrin – enten fordi været var for dårlig til å gå ut, eller på grunn av økonomisk forlegenhet i det avgjørende øyeblikk.
At han også skal ha vært fargeblind, er imidlertid et av de utsagn han nå har forvist til mytenes verden, fordi han etter jubileumsutstillingen i Galleri Tanum ble utropt til en stor kolorist.
Naturligvis kom Stabels omflakkende og til dels strabasiøse liv – med pengesorger og hybelvertinner som sentrale innslag – til å prege president Darwin P. Erlandsens betraktninger i den første periode av Norsk Dusteforbunds virksomhet. Spaltens heftige kulturdebatter avspeiler et bohemmiljø som gjorde mange i samme situasjon, ikke minst kunstnere og studenter, til Stabel-frelste for livstid. Seinere – fra slutten av 50-åra – begynte også Avskrivningsbyrået ledet av Lille-Maud Vonlausbråten, så smått å gjøre seg gjeldende i bevegelsen. Og der tålte ikke forbundets skaper noe slinger i valsen!
Noe som Dagbladets Byside-redaksjon smertelig skulle få erfare:
I mange år hadde den sakset ”godbiter” fra såvel Oslo-avisene som lokalpressen og gjengitt dem uten kommentar, men under en talende vignett – nemlig den berømmelige tegning av Trangviksposten personlig, snusfornuftige og selvtilfredse redaktør Syversen.
En dag brakte Bysiden et klipp som dens fungerende redaktør – jeg husker ikke hvem det var akkurat da, heller ikke hva klippet dreide seg om – utstyrte med en Dusteforbund- tegning i stedet for redaktør Syversen-vignetten, konkluderte med et begeistret «Tiltredes!», og undertegnet gullkornene på vegne av forbundet, i Darwin P. Erlandsens navn.
Det skulle han ikke gjort, og det ble da også første og siste gang.
For da Stabel ringte en stund etterpå, var det ingen munter tegner på tråden . Han var – så avgjort tvertimot – fly forbanna. Og skulle, en gang for alle, ha seg frabedt at uvedkommende grep inn i hans virksomhet, som – uavhengig av hva Dagbladet måtte mene både politisk og ellers – fulgte en linje som var og ble ufravikelig, nemlig Norsk Dusteforbunds. At angjeldende tegning naturligvis ville bli honorert på vanlig måte, spilte i denne sammenheng abolutt ingen rolle. Fredrik Stabel skaltet og valtet man ikke med etter eget forgodtbefinnende!
Det er grunn til å nevne at dette skjedde for nokså lenge siden, og at Stabels økonomi den gang var i en langt bedrøveligere forfatning enn hva tilfellet seinere skulle bli. Episoden forteller med andre ord atskillig om noe så høytidelig som menneskelig og kunstnerisk integritet.
Og hvis noen har trodd at medlemskap i Norsk Dusteforbund utdeles uoverveid og mer eller mindre på slump, er de på villspor. Hver eneste søknad behandles samvittighetsfullt og med største grundighet. Kun det beste er godt nok!
En helt annen sak er at det på grunnlag av medlemslistene ikke lar seg gjøre å avlese noen tendens, eller finne ut hvor man «har» Stabel – hva han selv «mener», og hvor han står f.eks. politisk. Interessant i så måte er hva pressen skrev om virksomheten ved hans 70-års jubileum: Norsk Dusteforbund ble hyllet like varmt og hjertelig i aviser fra ytterste venstre til blåeste høyre. Såvel Klassekampen og Ny Tid som Morgenbladet og Farmand, trykket Stabel til sitt bryst, og pekte på hans enestående betydning som samfunnsvekker og nødvendig korrektiv. Det var som om alle betraktet ham som «sin» mann .
Mens jubilanten selv klukket i bakgrunnen.
En fredag for noen år siden – den 17. juli 1980 – slo en bombe ned i den sommerhete Akersgata. Årsaken var følgende alarmerende melding på Dagbladets tredjeside:
På et møte i NDF’s Råd tidlig idag morges (til stede: Darwin P. Erlandsen personlig) ble det enstemmig besluttet å oppløse hele bevegelsen, inkl. Avskrivningsbyrået. Og det kan vi takke leserne for. I årevis (muligens en hel menneskealder – tiden går så fort) har vi truet, tryglet og bedt, men like lite har det hjulpet. Leserbrevene strømmer inn med uforminsket kraft – det ene verre enn det annet!!! Sørlendingene klager over at vi bringer for mye stoff fra Vestlandet (og omvendt), bvestlendingene mener at vi favoriserer nordlendingene (og omvendt), mens nordlendingene føler seg diskriminert i forhold til hovedstadsbeboerne (og omvendt) osv. – osv. Men nå kan det være nok!!! Bevegelsen eksisterer ikke lenger. Ingen flere avskrifter fra oss. Det er slutt. SLUTT!!! Kun en ting står igjen: Tildeling av verdens siste Darwin-pris!!! Den går til herr prost Olav Th. Dybvik for en artikkel vi (i brev av 3. ds.) har bedt ham skrive for oss om dr. theol. helge Hognestad og naziprestene under krigen. da vi ennå ikke har lest artikkelen (prost Olav Th. Dybvik har overhodet ikke latt høre fra seg) er prisen denne gang tildelt in absentia. Vi gratulerer!!! Idet vi takker alle dem som ikke har skrevet til oss, sier vi hermed takk for alt. Det har vært en foreferdelig tid. På vegne av
Obs!!! – Norsk Dusteforbund er oppløst!!! – Obs!!!
Jeg sier ikke mer!!!
NORSK DUSTEFORBUND’s
Råd
Darwin P. Erlandsen
president
Dagbladet var knapt på gata med den altoverskyggende nyhet før vårt sentralbord sto rødglødende.
NRK ringte og ville ha budskapet bekreftet, NTB ringte, aviser fra hele landet ringte, folk våknet opp fra feriedøsigheten landet over og ringte, alle spurte sjokkert om dette var alvor. I løpet av få minutter var det ærverdige forbunds sekretariat i Dagbladets Byside-redaksjon på sammenbruddets rand.
Før det – omsider – fra Norsk Dusteforbunds hovedkontor i Drøbak innløp et kommuniké som fortalte at trusselen om nedleggelse var stilt i bero – etter en rekke stormende møter bak lukkede dører, og med presidenten som eneste deltaker.
Jeg våger den påstand at meldingen ble fulgt av et lettelsens sukk fra landsende til landsende, ja, det var som om man hørte et enstemmig rungende: – Tiltredes! Ikke bare fra medlemsskaren og de talløse søkere som i årenes løp har figurert i det fornemme selskaps spalter. Men like sterkt fra mennesker som har fulgt Dusteforbundets virksomhet fra sidelinja. Hadde vi ikke visst det før, ble det iallfall klinkende klart denne julidagen for 4 år siden:
Stabels menighet er enorm.
Selv har jeg prøvd meg med Norsk Dusteforbunds medlemskort – som jeg i egenskap av tidligere «bysideredaktør» er i lykkelig besittelse av – som legitimasjon på postkontret. Lukedamen så avvekslende på kortet og innehaveren og nikket liksom gjenkjennende, men uten å kunne akseptere trykksaken – åpenbart under tvil. Da jeg fant frem pressekortet, opplyste hun at det tross alt var et hakk bedre, og tilføyde:
– Si meg, er denne Stabel et levende menneske, eller en spøk?
– Ja, sa jeg.
Det jeg ville ha forklart henne, før jeg ble skjøvet vekk i køen, var naturligvis at Stabel er begge deler – både et begrep og et menneske, og mer levende enn hva man stort sett finner innenfor de to kategorier.
For Norsk Dusteforbunds skaper er nemlig intet jordisk fremmed.
Nylig fortalte Fredrik Stabel – etterkommer av jurister i flere slektledd – om en av sine selsomste og relativt ferske opplevelser:
Han drømte at han var sorenskriver i Grimstad, og en natt hadde en underlig drøm – nemlig at han ikke var sorenskriver i Grimstad, men levde av å tegne små menn … Han drømte at han våknet i den store sorenskriver-boligen og fortalte sin familie, kone og to barn, at han hadde drømt at han levde av å tegne små menn, hahaha! Ja, da fikk de seg en god latter, alle sammen .
Stabel våknet midt i en latterkule, som gradvis stilnet, mens det langsomt gikk opp for ham at han ikke var sorenskriver i Grimstad, men levde av å tegne små menn. Hva han selv tenkte da, vet jeg ikke. Bare at min egen reaksjon var følgende:
Gudskjelov!
Artikkelen er hentet fra Fornuften er en ensom ting… Festskrift til Fredrik Stabel, Gyldendal Norsk Forlag 1984. Gjengitt med tillatelse fra forlaget.)